Det ligger en liten gutt på intensiven på Rikshospitalet, som for to døgn siden gjennomgikk en åpen hjerteoperasjon.
Han er koblet til utstyr, ledninger, dren, målere og respirator. Maskinen puster for ham. Medisinene gjør at han ikke kjenner smerte i den lille kroppen sin.
Operasjonen gikk etter planen og hjertefeilen ble korrigert – men han har siden vært dårlig. Legene og intensivsykepleierne måtte bruke litt tid på å stabilisere ham.
Først nå kan de betegne ham som stabil. Han ligger i babysykehussenga og overvåkes dag og natt av dyktige mennesker som sørger for at han sakte, men sikkert, blir frisk.
Jeg vet alt dette fordi det er sønnen min Iver jeg snakker om.
Dette er en vill tanke: Min lille gutt gjennomgikk åpen hjertekirurgi for to dager siden. Min lille, skjønne skatt, bare to måneder gamle Iver, har gjennomgått en risikofylt operasjon.
Han har samtidig gjennomgått en livreddende operasjon der hans medfødte hjertefeil ble reparert. Det hele har gått akkurat slik legene planla det. Det første steget i livet som hjertebarn er gjennomført.
Det er flere steg i vente, det er sikkert. Det som hastet mest, er nå reparert, men Iver vil trenge flere operasjoner seinere i livet.
Å forberede seg godt på de neste stegene vil være utrolig viktig. Hvorfor? Fordi operasjonen var det skumleste jeg noen gang har vært gjennom som mor.
I uke 25 av svangerskapet fikk vi vite at babyen i magen hadde en medfødt hjertefeil. Han ville trenge flere operasjoner etter fødselen.
Jeg husker godt den dagen hjertefeilen ble oppdaget, og dagen etter da den ble bekreftet svart på hvitt. Jeg husker den solfylte dagen og kjøreturen fra Rikshospitalet og hjem til Moss. Alle tankene ble plutselig borte og jeg mistet evnen til å reflektere over den ferske informasjonen.
Jeg klarte verken å være positiv eller negativ. Det var en umulig ting å fordøye. Kanskje fordi problematikken «hjertefeil» var så fjern for meg. Ingen jeg kjenner har opplevd hjertefeil.
Det var i hvert fall det jeg trodde.
Seinere har det vist seg at flere mennesker rundt meg har levd et godt liv med medfødt hjertefeil. De har blitt operert som barn og ikke merket noe særlig til hjertefeilen seinere i livet. Alt dette fikk jeg vite nå nylig. Slik kunnskap er til stor hjelp. Den ufarliggjør en ganske farlig situasjon.
Forrige uke klarte jeg ikke å fokusere på noen ting. Alle tankene dreide seg om forberedelser til sykehusoppholdet. Jeg ønsket så mye informasjon som mulig, slik at jeg kunne stille opp for barnet mitt på best mulig måte. Jeg hadde mine forestillinger om hvordan det hele vil foregå, men synet av min lille gutt rett etter operasjonen ble noe helt annet enn hva jeg har tenkt.
Jeg visste så klart at han ville bli koblet til mye utstyr, og at han vil ha et operasjonssår på det lille brystet sitt. Men det faktiske synet av barnet mitt på intensiven er noe det er umulig å forberede seg godt nok på.
Jeg vet ikke hva som gjorde det sterkeste inntrykket på meg. Det at hele han var blå, eller det store operasjonssåret jeg var så redd for å se før operasjonen. Eller kanskje det overveldende antallet ledninger festet til kroppen hans. Var det kanskje alt sammen? Mest sannsynlig.
Likevel, den enorme maktesløsheten – og det faktum at det eneste jeg nå kan gjøre er å vente – er kanskje det vanskeligste. Det eneste som betyr noe nå er å hjelpe gutten min gjennom det hele.
Når jeg ser barnet mitt ligge med smerter, ønsker jeg å kose ham. Holde ham tett inntil meg, slik at han kan kjenne at mamma er nær ham. Jeg må raskt minne meg selv på at Iver ikke kjenner noen smerte. Han får medisiner som hjelper ham å gå gjennom dette. Det er så lett å glemme det, når det eneste man gjør er å vente.
Har du også noe på hjertet?
Har du en historie du gjerne vil fortelle, eller en spesiell kampsak du brenner for?
Vi vil gjerne lese den. Send det til oss på Dagbladet Meninger!
Og mens jeg venter, lurer jeg på om gutten min kommer tilbake til meg akkurat slik han var før operasjonen. Vil han smile de søteste smilene igjen? Vil han prate som før operasjonen – noe som han begynte med et par uker tidligere? Vil han være den samme Iver-min? Det håper jeg så inderlig.
Jeg savner smilet hans, måten han ler på i søvne og babypratingen. Savnet er ubeskrivelig. Samtidig tør jeg ikke tenke mer enn noen timer fram i tid om gangen. Tiden går bare framover og i morgen er det en ny dag – fylt med nytt håp om å se gutten min bli bedre og friskere.
Han har så mye kos, glede, trøst og kjærlighet i vente fra sine to storesøstre og pappa som venter på ham hjemme. De to jentene må dessverre vente litt til før de kan se lillebroren igjen. Det er flere lange dager før det vil kunne skje.
Jeg gleder meg til dagen vi kan samles alle fem igjen.
Leave a Reply